Den ødeleggende perfeksjonismen

perfeksjonismen

Hver dag kreves det at vi mennesker presterer. Det synes å være en oppfattelse i samfunnet i dag at perfekt og vellykket er standarden. Sosiale medier bidrar til oppfattelsen av dette, og alt for ofte sammenligner vi oss med andre. Man skal liksom ikke lenger bare være god i noe, men best i alt. Det er fryktelig slitsomt.

Perfeksjonisten

Jeg har prøvd å være perfeksjonist i mange år. Det er slitsomt å henge med. Slitsomt å henge i stroppen hver dag. Jeg har så mange roller. Jeg prøver å være perfekt mor, perfekt ektefelle, perfekt kollega, perfekt venn, og ikke minst en som hjelper alle på jobb i mitt yrke som perfekt erfaringskonsulent. I tillegg skulle jeg trent oftere og sett bedre ut. Vært mer sosial. Jeg blir andpusten, og panikkangsten strammer seg i brystet. Min mest slitsomme rolle «perfeksjonisten» infiltrerer alle mine andre roller. Å ta vare på seg selv i rollen som perfeksjonist er en umulig oppgave.

Jeg tror perfeksjonistrollen min begynte å vokse fram etter år med mobbing der jeg stadig fikk høre hvor mislykket jeg var. Da startet strevet etter å bli likt og sett, bli best, bli bedre enn god. Strevet etter å bli perfekt. Trodde det var løsningen på alt.

Tenk om vi kunne konsentrert oss mer om å være god mot hverandre enn å streve etter å være perfekt og best i alt. Jeg klarer ikke være perfekt, og jeg prøver så hardt at det ødelegger meg.

Skulle, burde må og bør

Starter dagene med sminke. Må se bra ut. Skjule spor etter det uperfekte. Tenk om noen ser at jeg ikke har sovet godt. Tenker på hvert skritt jeg tar. Tenk om noen ser meg nå.  Må ikke ta feil sokk på, noen kunne tro jeg ikke har kontroll. Klærne må være rene og pene, må ta meg godt ut. Må se perfekt ut. Må ikke virke usikker på jobb, ikke dumme meg ut. Skulle kanskje vært litt tynnere. Magen som kom med overgangsalderen, eller med colaen, burde jeg gjort noe med. Burde trent mer, men rekker det ikke. Skulle hjulpet barna mer i etableringsfasen. Passet barnebarna litt oftere, og dratt på flere turer. Skulle byttet ut colaen med vann, og spist sunnere. Skulle vært litt brunere og tatt solarium, men fregner er vel ikke inn i år. Har for mange av dem allerede.

Jeg er aldri borte fra jobb, for tenk om noen tror jeg er blitt syk. Vil ikke vise svakhet, må prestere. Må gjøre alt 110 %. Bare det er godt nok. Skulle, burde, må og bør. Sliter med å puste. Strekker ikke til.

Jeg er påkoblet hele tiden. Må være tilgjengelig, må prestere. Klarer ikke slappe av. Fokuset mitt er stjålet, og jeg er ikke til stede her og nå, men hele tiden ligger jeg noen hakk foran. Alltid påkoblet. Alltid andpusten, men ikke perfekt nok. Etter mange år som ihuga perfeksjonist ble jeg syk av det.

Ingen mennesker er perfekte

Ingen mennesker er perfekte, men alt for mange strever etter det. Skulle ønske fokuset vårt kunne vært mer på å være god nok. Heie hverandre fram med de styrker, og svakheter vi har. Få erfarer at en kan være lykkeligere på tredjeplass enn på en heseblesende førsteplass. Jeg er mer enn god nok. Og det er du også! Vi har alle viktige ressurser å bidra med, og vi er til for å utfylle hverandre, ikke for å konkurrere med hverandre. Jeg har innsett: Jeg kommer aldri til å klare å bli perfekt, og jeg orker heller ikke å prøve lenger.

 

Solveig Bartun Rob er erfaringskonsulent ved Kronstad DPS. Fra januar til juni i 2024 har hun månedlig gjestespalte hos Erfaringssentrum. Les det forrige innlegget hennes her