Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen fra Arbeiderpartiet åpnet Sterkere Sammen konferansen 2022. Under kan du lese hele hennes innledning.
Tusen takk for invitasjonen!
Og gratulerer med dagen på etterskudd. Jeg har fått med meg at dere har blitt 5 år!
Vi har alle erfaringer som påvirker oss selv, hvem vi er og hvordan vi møter andre mennesker. Erfaringene våre påvirker måten vi jobber på, hvordan vi planlegger livene våre og hvordan vi evner
å omstille oss. I tillegg så er erfaringer avgjørende for hvordan vi kan støtte og hjelpe våre nærmeste. Det er på høy tid vi skalerer bruken av denne type kunnskap.
Erfaringskunnskap i offentlige tjenester har til nå på mange måter vært en type stille kunnskap. Dere i Erfaringssentrum har gjort en solid jobb med å løfte frem denne kunnskapen.
Siden vi snakker om erfaring, så vil jeg bruke anledningen til å si at en av de fineste tingene jeg har fått være med på, var da jeg var med på åpningen av Erfaringsskolen i Oslo. Den første klassen tok fatt på sitt kurs høsten 2018, og fikk diplom for fullført utdanning i desember.
Det gjorde inntrykk. For det pekte en retning mot her vi er i dag.
For nå er det faktisk sånn – og jeg har med meg helt ferske tall – at fra 2019 og til i dag, så har vi sett en utrolig gledelig utvikling i hvor mange erfaringskonsulenter som er ansatt i norske kommuner innen psykisk helse og rus.
I 2019 beregnet vi at det var 167 årsverk totalt i landet som ble utført av personer med erfaringskompetanse, mens det i 2022 er 260 årsverk. Det er en økning på 93 årsverk, eller 55 prosent.
VI snakker mye om viktigheten av å ha et brukerperspektiv.
Heldigvis.
For har vi med oss dette, så åpner vi øynene for merverdien dette har for tjenestene.
Spesielt når den er tett på – og helst en del av tjenesten.
Har vi med oss brukerkunnskap når vi utformer tjenester, da møter vi innbyggerne i øyehøyde. Det handler om å se den som trenger hjelp, fra vedkommendes ståsted.
Et fint eksempel på hvordan man kan møte folk i øyehøyde har jeg fra et NAV-kontor jeg besøkt i USA. De skulle sende ut brev, der formålet var å informere om gjeld og hva innbyggeren faktisk skyldte av penger etter et opphold på en psykiatrisk institusjon. Det var jo kommunen som hadde forskuttert betalingen, nå var det tid for tilbakebetaling. De har jo ikke gratis helsevesen der borte. Det fines mange uheldig måter å meddele et slikt budskap på.
Så finnes det noen måter som faktisk gjør det mulig å vinne tillit gjennom den type kommunikasjon. Men da trengs det brukererfaring og traumebevistthet. De som skriver brevet må vite hvordan budskapet om at «du skylder 100 000 kroner etter vedtak x med hjemmel i den og den loven», mottas. Det trengs forståelse av mottakerens situasjon. Derfor satt nå jurister og økonomier i Wisconsin og skrev helt andre typer brev enn de rent formelle. De viste empati for den traumatiske situasjonen innbyggeren hadde vært igjennom, at man sammen skulle komme frem til en løsning som passet for innbyggeren og at de fikk en time til samtale.
En kvinne jeg møtte på Oslo Krisesenter kunne befeste dette.
Hun hadde ikke åpnet et brev fra NAV på flere år. Hun turte ikke. Visste at det ville føre henne rett inn i en ny depresjon. Hun ville aldri klare å motta et budskap om at hun skyldte penger, måtte rapportere, levere skjemaer osv. Da vi snakket hvordan vi burde kommunisert på andre måter, som for eksempel i Wisconsin, kunne hun fortelle at et slikt grep ville gjort hennes evne til å ta kontrollen over eget liv, mulig igjen. Ved å vise at vi forstår hvilken situasjon en innbygger er i, først da kan vi som yter tjenestene være en ekte samarbeidspartner, en som er der for å støtte og hjelpe. Som klarer å stille opp og stille krav samtidig.
Derfor er det så viktig at erfaringskunnskap synes i mye mer av det vi gjør. Det må snakkes om og det må brukes. Det gjør at vi sammen kan skape en bedre tjeneste.
Når vi stiller spørsmålet til innbyggerne: «hva er viktig for deg?», er det viktig at den som skal svare er trygg på at man møter noen som forstår, og evner å sette seg inn i situasjonen og dermed vite hva som skal til. Dette er spesielt viktig når man er i en sårbar situasjon. Når du har regninger som ikke kan betales, når skyldfølelsen for rusmisbruket ditt ødelegger hverdagen, når du ikke kan møte på jobben fordi tankene er for mørke.
Sørger vi for at de som er i en vanskelig del av livet, kan møte noen som virkelig forstår, er jeg helt sikker på at tjenestene våre blir flerfoldig ganger bedre.
Erfaringskonsulenter som dere er viktige av flere grunner:
- Egenerfaring er en verdifull kunnskap, både på system- og individnivå.
- Det er viktig og riktig at personer med egne erfaringer skal ha mulighet til å bruke den kunnskapen i utviklingen av gode og helhetlige tjenester.
- Egenerfaring fra utfordringer og bedringsprosesser bidrar til å kaste lys over muligheter og tiltak som de ordinære tjenestene ofte kan overse eller tenke ikke er av betydning.
- Det handler om å anerkjenne erfaringer som en sentral del av kunnskapsgrunnlaget når skal planlegges og tilbys.
Dessverre er det slik at stigma og fordommer finnes i tjenestene og blant ansatte. Å gyldiggjøre erfaringskunnskapen, og å prøve å få flere erfaringskonsulenter i faste stillinger er også et virkemiddel for å motvirke stigma. For i vår felles helsetjeneste skal det være plass til alle. Å være nyttig og å mestre er helt avgjørende.
Erfaringskunnskap og brukermedvirkning står helt sentralt i regjeringens arbeid med opptrappingsplanen for psykisk helse og i arbeidet vi er i gang med på rusfeltet.
Å anvende erfaringskunnskapen sin kan være utfordrende og slitsomt, til tider. Rolleforståelse er vesentlig. Egenerfart kompetanse bør imidlertid settes inn i en sammenheng. Det er viktig å sette gode rammebetingelser for erfaringskonsulentenes rolle.
Kanskje bør vi se nærmere på hva som skal ligge til grunn for hvordan man bruker sin egenerfaring som en kompetanse?
Kanskje bør vi utforske og bli enige om noen skillelinjer som avklarer erfaringskonsulentenes mandat og ansvar i helsetjenestene?
Helsedirektoratet lager nå nasjonale råd for brukermedvirkning i rus og psykisk helsefeltet. Dere som er erfaringskonsulenter er viktige aktører i arbeidet med å oppnå økt brukermedvirkning i tjenestene, og de nasjonale rådene vil legge dette til grunn når de lager sine anbefalinger.
Så er jeg opptatt av at vi ikke skal monopolisere erfaring.
For som jeg sa innledningsvis, har alle erfaringer. Sykepleiere, vernepleiere, leger, miljøterapeuter – alle har nødvendig innsikt som må spille sammen når en oppgave skal løses, eller en person trenger hjelp.
Jeg tror helsetjenesten blir MYE bedre, hvis vi lager rom for hverandre.
Jeg har lyst til å berømme dere for at dere bruker egne erfaringer i helse- og omsorgstjenestene og jeg har også lyst til å berømme de lederne som går foran. Som ser verdien av denne kompetansen og som ser nytten av å drive innovasjon. For det har det virkelig vært.
Fag- og tjenesteutvikling bør hvile på prinsippene om kunnskapsbasert praksis der forskning, klinisk erfaring og brukerkunnskap danner tre likeverdige stolper. I praksis betyr dette at den egenerfarte kunnskapen skal vektlegges sammen med fag og forskning.
Den som selv har erfart hvor skoen trykker kan bidra med noe annet.
Pasienter, brukere og pårørende – og også de som har hatt gleden av å arbeide sammen med erfaringskonsulenter i tjenestene – trekker ofte fram erfaringskonsulentens rolle som håpsbærer.
Dere er ofte de synlige bevisene på at det er mulig å få og ta imot hjelp – at det er mulig å endre livet sitt i positiv retning.
Kanskje er dette det viktigste av alt?
Det å se et glimt av håp, få styrket troen på at det er mulig å endre omstendighetene i livet, lære seg å leve med seg selv, og få tilbake troen på egen kraft.
Jeg har lyst til å avslutte med å si at dere tilfører et utrolig viktig perspektiv som kan være avgjørende for avgjørelser som tas både for den enkelte pasient/ bruker og deres pårørende, og i utvikling av tjenester.
Tusen takk for meg og for jobben dere gjør!
Se opptaket av åpningen her:
