Reisebrev fra Krakow

Open the doors

25-31 mai ble vår organisasjonsrådgiver invitert med for å bli kjent med polske erfaringskonsulenter og for å lære mer om en organisasjon som kalles «Open the doors» . Intiativtaker i Norge var MB-programmet ved Alf i Bergen og det er de som har invitert Andrea med på denne reisen. Hun var derfor på reisen både som organisasjonsrådgiver i Erfaringssentrum, men også som tidligere deltaker på MB-programmet. «Reisebrev fra Krakow» er hennes personlige notater fra reisen. Reisefølget bestod av jobbkonsulent Carl Martin Olsen og tidligere elever ved MB-programmet: Dag Ljosland, Kurt Vildgren, Vibeke Hellesund og Andrea Holst.

Dag 1:

Uante mengder kaffe

Dagen startet klokken fem om morgenen, og bestod i all hovedsak av uante mengder kaffe. Siden vi alle bor i Bergen måtte vi mellomlande i Oslo. Trass en tidlig start, landet vi ikke i Krakow før klokken tolv på formiddagen. Der ble vi møtt av en polsk erfaringskonsulent som loste oss inn i to taxier. Hun var nyansatt erfaringskonsulent på et Seniorsenter. Etter en avklaring rundt at startalderen på en såkalt senior i psykiatrien i Polen er 45 år, fortalte hun oss om gledene med den nye jobben sin. Hun var for øvrig enig i at aldersgrensen for seniorer var satt noe lavt. Hun lyttet ivrig til hvordan MB-programmet fungerer.

Open the doors

Vi spiste en bedre biffmiddag før vi dro på besøk i hovedkvarteret til «Open the doors» i Krakow.  Etter en underlig toalettopplevelse hvor jeg gikk på feil toalett (jeg fikk klar beskjed om at jeg var for fin til å nedverdige meg til bruke pasienttoalettet) fikk vi høytidelig utdelt hver vår nøkkelhank laget av brukerne av senteret. Slik jeg ser det så er dette senteret en slags hybrid mellom et aktivitetshus, et Fontenehus og en kursformidler. De lærer opp erfaringskonsulenter, men de er også en plass å være. De har fokus på jobb, men også på å fremme behandling og muligheten til å styrke egen recoveryprosess.

Utfordringer hos erfaringskonsulenter i Krakow

Polske erfaringskonsulenter står i stor grad i de samme utfordringene som vi gjør i Norge. De ønsker å lovfeste erfaringskonsulenter eller «recoveryworkers» som de kaller det, i tjenestene. Myndighetene bevilger jevnt over svært lite penger til psykiatrien og mye er finansiert av EØS-midler.

Polske erfaringskonsulenter er opptatt av å bli tatt på alvor, de møter mye stigma og usikkerhet i rollen og de er opptatt av brobyggerrollen. En av erfaringskonsulentene vi snakket med sa ettertrykkelig «det er ikke historien din det handler om. Det er der folk misforstår. Det er hva du lærte av den og hvordan det kan utøves i praksis som er viktig». De pekte på utfordringer med erfaringskonsulenter som er mer opptatt av egen lidelseshistorie enn av å hjelpe. Dette beskrev de som en stor utfordring.

Hva skal vi bruke deg til?

En annen beskrev at arbeidsgiver ikke helt visste hva han skulle bruke erfaringskonsulenten til og at hun i stor grad selv måtte forme rollen sin. Samtidig var lederen svært opptatt av å få inn erfaringskonsulenten. Rollen er svært ny i Polen og det er derfor mye mediefokus rundt nyansettelser. Samme erfaringskonsulent beskrev det som vanskelig å gjøre jobben sin fordi det dukket opp kamerateam på arbeidsplassen hennes. De var så giret på erfaringskompetanse at hun ikke fikk klargjort rommet til en pasient som skulle komme. Dette tok både hun og pasientene med knusende ro, men med en ubestemmelig undertone: «its fine. Im okay with it»

Hun kunne også fortelle at det var takket være en engasjert professor at hun hadde fått muligheten til å bli erfaringskonsulent. Ildsjeler som denne professoren var drivkraften i det som fikk det polske erfaringskonsulent-hjulet til å begynne å rulle. Etter nærmere observasjoner, gikk det opp for oss at denne professoren er avbildet på alle psykiatriske institusjoner og møteplasser i Polen.

Elsparkesykkelen

Da en av erfaringskonsulentene fra «Open the doors» fulgte oss tilbake til universitetet vi bor på, snublet hun over en elsparkesykkel på veien og liret av seg noen gloser. Snublingen handlet nok vel så mye over at visse luringer i reisefølget hadde introdusert vår nye venn for konseptet «snus», men for å bevare den gode stemningen i gruppen, velger vi å skylde på sparkesykkelen.

Street food på torget

Kvelden ble avsluttet med Street food på torget i Krakow før vi alle ramlet sammen på hotellrommet før klokken var ni. Den første dagen kan oppsummeres som både givende, lærerik og interessant.

Nevnte jeg at Open the doors booket oss inn på de fineste og største rommene universitetet har å tilby? Rommet mitt er større enn leiligheten hjemme i Norge. Vi bor på hotellet for «visiting professors», og vi føler oss både beæret og litt skremt. Eneste ankepunktet mitt er at det kun er teoretisk internett her. Det er der, men det virker ikke egentlig. Satser på at det ikke blir et problem.

Dag 2

En eventyrlig frokost

Dagen startet med en eventyrlig frokost på hotellet bestående av komponenter ingen nordmann ville plassert på sitt eget frokostbord. Naturlig nok smakte jeg på alt. Lyden av knaskende reddiker fylte spisesalen og jeg stirret på ruccolasalaten min mens jeg smakte forsiktig på en ost som liknet litt på cottage cheese. Som nordmenn flest, konkluderte jeg med at de nystekte rundstykkene smakte aller best.

Vi ble hentet av en munter dame som også var erfaringskonsulent og en litt mer stillferdig, men likefullt hyggelig, mann. Begge var erfaringskonsulenter, og de gledet seg til å vise frem byen sin fra sin beste side. Solen stekte på himmelen og temperaturen bikket såvidt 20 grader.

Omvisning i byen

De tok oss med på omvisning i byen mens de fortalte oss om utdannelsen de har laget for de polske erfaringskonsulentene. Den strekker seg over nøyaktig 220 timer og går over 11 helger. Det er det eneste gratis kurset som eksisterer i Polen akkurat nå. Det finnes et kurs til lenger nord i landet, men her må deltakerne betale selv. Prisen på dette kurset er 5000 slotzi eller ca 12000 kr. De erklærte stolt at en del av midlene de fikk til sine kurs kom fra blant annet Norge. Det er støttet av EØS midler slik jeg forstod det. Takket være disse midlene kan mennesker fra hele Polen, reise på disse samlingene og lære seg å bli erfaringskonsulent. De må dekke reise og mat selv, men kurset og overnatting får de av «Open the doors».

Brukerstyrt hotell

De viste oss rundt på et stort grøntområde hvor de hadde et hotellbygg og et skolebygg. Hotellbygget driftes av mennesker med psykiske helseplager og er ikke så ulikt ALF i Bergen sitt «Klosterhagen hotell». På dette hotellet fikk vi servert en bedre middag og etter vertskapets anbefaling gikk jeg for potetpannekaker med gulasj. Det minnet litt om røstipotet med kjøtt og tomatsaus. Rødbetsalat fulgte også med. Ikke en kombinasjon jeg hadde tenkt ut selv, men smaken var formidabel.

Under middagen fikk vi høre mer om lønnsnivået til erfaringskonsulentene. I Polen har de fått en lovfestet minstelønn på ca 4500 kr i måneden. Utfordringen er at minstelønnen kun er gjeldende hvis du står i fast stilling. Har du et engasjement eller en midlertidig stilling så faller ordningen bort. Det er derfor store forskjeller i lønnsvilkårene for erfaringskonsulentene. Minstelønnen til fast ansatte ble beskrevet som et skritt i riktig retning og er mer enn vi kan si om situasjonen for erfaringskonsulentene i Norge.

Mangel på faste stillinger og varierende lønnsvilkår ser ut til å være et ganske universelt problem.

Dragons den

Det gjestfrie vertskapet viste oss også det eldste universitetet i Polen, flotte kirkebygg og en hule som ble kalt «Dragons den». Vi krabbet oss nedover en stupbratt vindeltrapp og ankom en mørk hule dypt inne i fjellet. Kulden var en brå overgang fra den strålende solen i byen utenfor. Effekten av å ha gått i sirkler de siste ti minuttene virket planlagt. Vi krysset fingrene for at vi slapp å gå opp samme vei som vi kom ned. To fra reisefølget trengte en liten pust i bakken for å holde på gulasj og potetpannekake.

Da vi fortsatte dypere inn i hulen ble vi brått truffet av et intenst lys. Og ved tunnelmunningen stod en stor steindrage og sprutet ild.  Etter å ha akseptert at vi ikke lever i game of thrones-universet, sa vi oss godt fornøyd med dagen!

Ingen av dagens vertskap ønsket å prøve snus, og de skyldige påvirkerne fra dagen før, mistenker at de var advart etter gårsdagens fadese. Jeg prøvde atter en gang å koble meg på nett. Jeg hadde internett nok til å laste ned en halv nettavis før jeg gikk over til 3G-nettet på mobilen.

Dag 3

Psykosebehandling i Krakow

Dagen startet med reddikspising og hyggelig prat med reisefølget. Den hyggelige erfaringskonsulenten fra dag 1 hentet oss. Hun fulgte oss til det største behandlingssenteret for psykosebehandling i Krakow. Vi fikk en omvisning på det nyoppussede sykehuset som viste seg å være svært velutstyrt og med en kreativ avdeling vi bare kan drømme om i Norge.

Vi slo følge med en gruppe fra Eucoms og traff kjentfolk fra Norge, blant annet doktorgradsstipendiat Tor Helge Tjelta som skulle holde innlegg på konferansen den påfølgende dagen.

På møte på det største psykiatriske sykehuset i Krakow

Engelsk-fobi

Jeg fikk øvd meg på min fobi mot å prate engelsk med mennesker med engelsk som førstespråk og vi lærte oss mye om hvordan det kan være å være avhengig av tolk under foredrag. Vi mistenker at vi fikk en noe forkortet oppsummering av det som ble sagt, men det kan jo alltids hende polske foredragsholdere bruker flere ord enn man gjør på engelsk. Det var uansett en noe varierende interesse for å la tolken prate ferdig. Heldigvis snakket våre polske venner og erfaringskonsulenter strålende engelsk.

Å knekke koden

I Krakow har de klart å knekke en kode vi enda ikke har reflektert over i Norge. Mange psykologer jobber både på dagsenter, sengeposter og i lavterskeltjenester. Ved å jobbe flere steder, bidrar dette til at helsetjenestene blir mer sømløse og overgangene mellom ulike omsorgsnivå krever minimalt med byråkrati. De kan overføre direkte mellom postene/tilbudene når de mener det er hensiktsmessig. Personalet går mellom postene og tilbudene slik at pasientene slipper å utelukkende møte nye ansikt. Det hadde vært fint hvis også vi i Norge kunne kommet til en liknende konklusjon. Tilbudet lokalt i Krakow er svært godt, men det er dessverre bare tilgjengelig for innbyggere i Krakow. Håpet er at modellen om innbyggervennlige tjenester, sprer seg til andre deler av Polen.

Kurs for erfaringskonsulenter

Vi fikk også et flott innlegg av to erfaringskonsulenter som har gått det polske kurset for erfaringskonsulenter og vi lærte oss enda mer om utfordringene som kan oppstå når man er i en helt ny rolle. At det er vanskelig å finne sin plass og hvor mye prøving og feiling man må igjennom for å roe behandlere som er redd erfaringskonsulenten blir en ekstra pasient de må følge opp. Teamfølelsen er viktig, men tar tid å integrere skikkelig. Interessante foredragsholdere og nydelige mennesker som driver nybrottsarbeid på høyt nivå! Polske erfaringskonsulenter tråkker veien mange av de norske har gått og fortsatt går. Reisefølget var enig i at dette er en felles kamp.

En nederlender undret seg over hva pasientene syntes om tilbudet de fikk, men dette spørsmålet framstod for behandlerne som uforståelig. Slik de så det, var pasientene fornøyd. Det ble ikke stilt oppfølgingsspørsmål til dette.

Kunstutstillingen

Å få tak i en taxi i Polen når man ikke snakker polsk, viste seg å bli en gjennomgående utfordring, særlig når man ikke har noen vennlige polske erfaringskonsulenter til å hjelpe. Noen i reisefølget ønsket at vi skulle gå til neste punkt i programmet. Etter 40 minutters trav og et tekstbokeksempel på forskjellen mellom menn og kvinner når det kommer til å finne veien, fikk vi hjelp av en tilfeldig forbipasserende som forklarte veien til kunstutstillingen vi skulle på.

Åpningen av kunstutstillingen foregikk på polsk og var kunst laget av pasienter, brukere og erfaringskonsulenter. Lederne for prosjektet holdt noe jeg vil anta var en morsom og rørende tale. I iveren glemte de at tilhørerne ikke kunne polsk og at tolken måtte få slippe til, men vi følte på god stemning og klappet når de andre klappet. Vi satset på at responsen vår var korrekt. Bildene var nydelige, og det var det viktigste! Jeg gjorde et iherdig forsøk på å laste bildene opp på Facebook, men internett var ikke på lag med meg denne dagen heller.

Dag 4

Polske erfaringskonsulent-venner

Vi ble hentet på hotellet av en av våre erfaringskonsulent-venner og hun fulgte oss til konferansen vi skulle på. Vi møtte Eucoms-vennene våre fra dagen før. Der fikk vi en gjennomgang av helsesystemene i flere land i Europa. Det var konsensus om at vi nå fikk en bredere forståelse av hvorfor sengepostene bygges ned i Norge. På veien mot et community based helsesystem blir det mye nedbygging. Man skal bort fra sykehusene. Det er en sammenheng jeg (pinlig nok) ikke har sett før nå. Fact modellen bygges opp over hele Europa og mange har gode erfaringer.

Nederlandske innlegg

Høydepunktet for oss med erfarigskonsulent-hatten på var likevel de nederlandske innleggene. De har et bredt utdanningssystem for erfaringskonsulentene og til høsten får de til og med et masterløp! Erfaringskonsulentene har blant annet en fast coach, eller en kontaktperson for å sikre at alle får den oppfølgingen de ønsker i rollen sin. De har som de fleste andre utfordringer med finansieringen, da det også der er opp til institusjonene selv om de vil prioritere penger til det. Vår venn Tor Helge Tjelta holdt et innlegg om det norske helsesystemet og fikk oss til å innse at helsevesenet i Norge definitivt har sine gode sider sammenlignet med mange andre steder.

Det var lærerikt å se at både polske og nederlandske erfaringskonsulenter har sine utfordringer som i stor grad er de samme som vi selv kjenner på.

En britisk fastlege og en britisk forsker holdt et innlegg som av uvisse grunner kulminerte i en engasjert allsang av «All you need is love», krydret med kreative tolkninger av teksten. Det norske reisefølget sang og danset og ble umiddelbart enige om at dette skulle vi aldri fortelle til noen… *Kremt*

Undertegnede fikk en hyggelig prat med den nederlandske erfaringskonsulenten og vi gleder oss til å lære mer om modellen deres for utdanning av erfaringskonsulenter.

En rundtur

I et forsøk på å lære mer om shoppingmulighetene i Polen, fikk vi en av våre polske venner til å bestille en taxi til oss, og vi priste oss lykkelig for høflige erfaringskonsulenter. Drosjen skulle kjøre oss til et nærliggende kjøpesenter. Turen varte og rakk, men etter 30 minutter og gjentagende kommentarer om «Kjørte vi ikke forbi det huset for fem minutter siden?», ankom vi kjøpesenteret. En glisende taxisjåfør dro av gårde med 200 kr for sitt iherdige arbeid med å finne frem. Da vi skulle hjem, tok vi beina fatt. Det tok ti minutter inkludert en tur på lokalbutikken.

Dag 5

Fridagen

Fridagen vår, bestemte vi oss for å dra på et nytt og større kjøpesenter. For å utnytte fridagen, startet vi dagen tidlig og fikk nok en gang bistand til å bestille drosje. Vi viste frem et kart og taxisjåføren tok opp et forstørrelsesglass mens han myste og møysommelig vurderte destinasjonen vår. Vi valgte å ikke reflektere for mye over sjåførens manglende dybdesyn og festet sikkerhetsbeltene ekstra nøye.

Da visste vi det ville bli en interessant tur. Dette var ulempen med at vi ikke er polske og ikke lenger hadde støtte i hjelpsomme erfaringskonsulenter.

Etter å ha handlet oss lei, hadde vi en rolig søndag hvor vi vandret i gatene i Krakow og spiste en bedre middag. Reisefølget var noe mettet på inntrykk og kommentaren til en av mine medreisende beskrev den siste dagen svært godt:

«Nå følte jeg meg litt som wifien på hotellet»

Vil du lese mer om hva Erfaringssentrum driver med? Sjekk ut arkivet vårt!