I dette gjesteinnlegget skriver Audun Løvstad, sykepleier og avdelingsleder Psykisk helse og rus i Ringerike kommune om hvordan han ser på erfaringskonsulentene som «special forces» og om hvor viktig erfaringskompetansen er for tillit og troverdig samhandling.
Du trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey
Du trenger ikke fjerne blindtarmen for å bli en god kirurg. Jeg kjenner kirurger som ikke en gang har operert bort mandlene sine da de var barn. Det finnes også ortopeder som aldri har knekt en arm. Og de fleste hjertespesialister har aldri hatt infarkt. Allikevel er det disse vi kommer til når vi er ute og kjører somatisk. Jeg har ingen betenkeligheter med å la meg diagnostisere eller behandle av en indremedisiner med gode kolestrolverdier. For meg holder det å vite at de er legeutdannet og funnet verdig en jobb på det lokale sykehuset.
Medisinstudiet og det å jobbe som lege er ganske enkle greier. Ikke at det er for alle, og langt ifra slik at jeg vurderer å omskolere meg fra sykepleier til lege, fordi jeg hevder det er nettopp enkle greier. Men det er mulig å tilnærme seg det meste teoretisk, og tilegne seg lærdom gjennom andres erfaringer. Du kan lese deg opp på hjerteinfarkt, kombinere det med hva du faktisk ser ved pasienten, støtte deg på blodprøver og andre objektive undersøkelsesmetoder. Fotballtrener Tom Nordlie illustrerte dette da noen stilte spørsmål ved hans fotballkompetanse: Du trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey.
Erfaringskompetanse handler om troverdig samhandling mellom mennesker
Tom Nordlie har delvis rett i sine påstander, samtidig som han i denne sammenhengen er upresis i forståelsen av samspillet mellom hest og rytter. Erfaringskompetanse handler ikke om blodprøvesvar, opererte blindtarmer eller hest og rytter. Erfaringskompetanse handler om troverdig samhandling mellom mennesker. For meg er det noen få og relativt enkle faktorer som gjør erfaringskompetanse mer verdifullt enn all verdens legekunnskap.
Først og fremst skriver jeg at erfaringskompetanse handler om troverdig samhandling, og troverdighet er et nøkkelbegrep. I mitt virke som leder er jeg naturligvis opptatt av troverdig lederskap. Man kan komme langt gjennom god faglig innsikt i medarbeiderskapets oppgaver, men man kommer først i mål dersom man leder direkte gjennom eksempler. Å vite hvor skoen trykker blant medarbeiderne gir de beste forutsetninger for å organisere oppgaver og krav på en bærekraftig måte. Det gir en troverdighet til de forventninger som stilles.
Omsatt i klinisk praksis betyr dette at man kan lese seg til det subjektive ubehaget som følger av psykisk uhelse eller rusavhengighet. Man kan forsøke å forestille seg hvor kjipt det er å miste alt på grunn av alkoholisme og hvor sosialt hemmende det er å isolere seg fullstendig som følge av angst. Spørsmålet er om en teoretisk tilnærming vekker like stor troverdighet hos tjenestemottakere som erfaringskompetanse kan bidra med?
Tillit: Et sentralt begrep
Et annet sentralt begrep innen erfaringskompetanse er tillit. Tillit kommer ofte som et produkt av troverdighet. Å møte mennesker som har vært like langt nede, men som har reist seg inngir tillit på en måte som er umulig å etablere på bakgrunn av hva man har lest. Jeg har personlig erfaring med dette i klinisk praksis som sykepleier.
I samhandling med rusavhengige opplever jeg at min sykepleiertittel står i veien for den nødvendige relasjonelle nøkkel som behøves for å låse opp det terapeutiske kammeret hos personen foran meg. Litt tabloid kan jeg fremstille det som at hen sitter med armene i kors og himler med øynene fordi jeg kommer tauende med begreper fra sosiologiske lærebøker. Men i det øyeblikket jeg blir personlig og forteller om mitt eget alkoholmisbruk gjennom 15 år, og hvordan jeg til slutt ble nykter, så endrer dynamikken seg. Tjenestemottager setter seg litt lenger frem på stolen, og armene danner ikke lenger et beskyttende kryss foran personens bryst.
Raskere inn i det terapeutiske kammeret
Gjennom troverdighet og tillit kommer relasjonen. Jeg sier ikke at folk uten erfaringskompetanse ikke kan benytte fag som et kompenserende middel for å etablere relasjon, eller at sykepleiere og sosionomer ikke kan opptre troverdig eller tillitsvekkende. Jeg bare presiserer at erfaringskonsulenter i kraft av sin bakgrunn ofte kommer raskere inn i det terapeutiske kammeret som jeg omtalte i avsnittet ovenfor. For sosionomer, sykepleiere, vernepleiere og andre med høyere utdanning er kommet for å bli. Eller, de har vel alltid vært der, men jeg vil kjempe for at erfaringskonsulenter har kommet for å bli. Det er nettopp samvirke mellom fag- og erfaringskompetanse som er det beste i min verden. For fag inngir også troverdighet og tillit, om enn på et annet nivå.
Erfaringskonsulentene som «special forces»
Fra mitt daglige virke som avdelingsleder i enhet for psykisk helse og avhengighet ser jeg dette samvirke daglig. Det er en overvekt av høyskoleutdannede medarbeidere, og bare tre erfaringskonsulenter. Men disse tre har en enorm rekkevidde, så vel inn i det akademiske miljøet som ut i de enkelte oppdragene. Arbeidsoppgavene til «mine» erfaringskonsulenter skiller seg ikke nevneverdig fra de med formell fagutdanning, men de får en del tilleggsoppgaver. Jeg omtaler ofte erfaringskonsulentene som «special forces» for det er de jeg tilkaller om jeg virkelig står ovenfor en låst situasjon, der tilliten er brutt og relasjonen er borte.
Det å være erfaringskonsulent handler om å forvalte sin egen kompetanse med omhu. Den kunnskapen man besitter er ofte ervervet på en vanskelig og dyrekjøpt måte, og hvert vekttall fra livets berømte skole veier tungt. Jeg er ikke i tvil om erfaringskonsulentens betydning, og demonstrerer dette ved å øke antallet erfaringskonsulenter i enheten fra tre til fire i disse dager. Det handler tross alt om troverdighet.
Ønsker du å skrive et gjesteinnlegg for oss er det bare å ta kontakt.
