Skrevet av: Andrea Holst, organisasjonsrådgiver i Erfaringssentrum
Impostor syndrome
Da Covid-19 stengte ned det meste, bestemte vi oss for at det var nødvendig å skape en uformell møteplass for våre medlemmer. Et sted hvor man kunne møtes som likeverdige for å på en uformell måte diskutere et tema som forhåpentligvis ble opplevd som interessant. Denne ukens tema bar navnet «impostor syndrome»
Bedragerifenomenet handler om en frykt for å bli avslørt som en «bedrager» eller en inntrenger som har havnet i en ufortjent situasjon. Ikke på grunn av gode evner eller kløkt, men av ren flaks og tilfeldigheter. Mennesker med dette syndromet undervurderer egne evner og går med en konstant frykt for å bli avslørt som en som ikke aner hva han driver med. Utenforstående deler sjelden «bedragerens» syn og opplever vedkommende som både kompetent og dyktig.
Ingen er bare det du ser
Temaet var satt og jeg kjente en gryende nervøsitet. Var temaet relevant nok? Var det rett å diskutere noe slikt? Kom noen til å ønske å delta?
Møtene er basert på gjensidig tillit og hva deltakerne delte er ikke opp til meg å videreformidle, men jeg vil gjerne fortelle litt om mine egne tanker etter dette treffet.
Ingen er bare det du ser, sa et klokt hode en gang i tiden. Først etter dette treffet innså jeg fult og helt hva dette handlet om. I min enfoldighet har jeg tenkt at jeg var den eneste «bedrageren» i flokken. Det har vist seg at jeg er langt fra alene. Ved nærmere ettertanke var jeg kanskje litt stormannsgal som innbilte meg at begrepet «impostor syndrome» var spesialdesignet til meg og at jeg var den eneste i hele verden som led under dette syndromet. Så feil kan man ta og jeg velger å bite i meg mine egne tanker om akkurat dette.
Å ikke være god nok
Jeg var redd for at folk ville finne temaet støtende eller lite relevant og jeg var redd for at ingen skulle melde seg på noe så «idiotisk». Jeg ser dette finurlige syndromet snirkle seg sakte inn mellom linjene selv i denne teksten. Jeg er ikke god nok, derfor er det oppsatte temaet dømt til å gå ad undas. Jeg er så glad for at jeg tok feil.
Foredraget som endret alt
For noen år siden deltok jeg som foredragsholder på en større konferanse for helsepersonell. I tillegg til å lide av nevnte syndrom er jeg notorisk alt for tidlig ute og jeg fikk derfor med meg en god porsjon av foredragene gjennom dagen. Tilhørerne var nådeløse i sine tilbakemeldinger. De var konstruktive men kritisk til det de hørte og spørsmålene haglet mot foredragsholderne. Jeg kvinnet meg opp og prøvde å mentalt forberede meg på stormen etter at jeg hadde holdt mitt innlegg. Jeg fikk stående applaus. Lovordene haglet rundt meg om hvor modig jeg var og hvilken fantastisk sterk historie jeg hadde. Ikke et ord om innholdet i det jeg sa. Ikke ett eneste kritisk spørsmål til validiteten i påstandene jeg la fram. Jeg fikk utelukkende ros og på skjemaene hvor de kunne gi karakter på innleggene fikk jeg full pott av samtlige. Sterk, modig, inspirerende og tøff var ord som gikk igjen.
Poenget som forsvant
Ingen av de 200 tilhørerne stilte spørsmål ved det jeg sa og ingen av dem hadde tilsynelatende lagt merke til tematikken eller hensikten min med innlegget. Innlegget handlet om diagnosens makt og hvordan diagnoser etter mitt syn har for stor definisjonsmakt over hvilken behandling man mottar i hjelpeapparatet. Historien min var ment til å være en rød tråd til i en diskusjon med fokus på manglende individhensyn. Det viste seg at historien var det eneste de hadde fått med seg mens poenget hadde gått over hodet på dem. Jeg har aldri følt meg så liten.
Så modig du er
Av den grunn innbiller jeg meg at man som erfaringskonsulent er ekstra utsatt for nettopp impostor syndrome. Jeg ble hyllet for sykdommen min, hva jeg har opplevd i fortiden og tilsynelatende min evne til å stå foran folk og åpne munnen. Fokuset var utelukkende på hendelser som var utenfor min kontroll. At jeg hadde brukt timevis på å forberede et faglig innlegg til diskusjon for å få en spennende samtale rundt diagnosens makt, var ikke en gang sekundært. Det var glemt. Det som stod igjen var at jeg var modig. Jeg konkluderte med at jeg hadde hatt feil fokus, at jeg ikke var flink nok til å formulere meg og at jeg virket så stakkarslig der jeg stod at de ikke hadde hjerte til å kritisere meg. Jeg håper ikke den konklusjonen er rett, men om så, oppnådde de akkurat det de prøvde å unngå.
Mer enn fortiden min?
Etter denne opplevelsen opplevde jeg en eksistensiell krise. I mitt virke som erfaringskonsulent hadde jeg reflektert svært lite over innholdet i rosen jeg mottok. Jeg solte meg i glansen av gode tilbakemeldinger og skal ærlig innrømme jeg nøt fokuset og annerkjennelsen jeg fikk. Først etter denne konferansen gikk det opp for meg hvor feil det føltes. Var det alt jeg var? Modig? Tøff? Åpen? Jeg ønsket å være mer enn historien min, mer enn den som kom seg videre fra noe tøft. Jeg ville være Andrea som tilfører noe, hun som folk har respekt for fordi det hun kommer med er nyttig og relevant. Mest av alt ønsket jeg å utvise en selvtillit som oppmuntret til konstruktiv kritikk. Uten konstruktiv kritikk blir man blind på sitt eget ego. Det ble i hvert fall jeg og det ønsket jeg å gjøre noe med. Denne skjebnesvangre dagen bestemte jeg meg for å slutte å holde innlegg om historien min. Det har jeg holdt. Innlegg jeg har holdt i nyere tid handler om ting som: hva som fungerte i behandling, hva jeg erfarer som erfaringskonsulent og hvordan vi sammen kan gjøre hjelpeapparatet bedre. Anekdoter fra mitt eget liv bruker jeg kun hvis det er svært viktig for å understreke et poeng. Det er tross alt erfaringen min som har fått meg hit, men jeg ønsket aldri å være den skjøre som ble tatt i med silkehansker. Det eneste jeg ønsket var å være en likeverdig person som jobber i kraft av sin erfaring. Mottakelig for et kritisk blikk, spørsmål og undring. Jeg vil være på nivå med fagpersonene, stå der på hoggestabben sammen med dem og ta imot rimelig tvil, undrende spørsmål og skepsis. Jeg trenger å være mer enn hun sterke og modige som har hatt et tøft liv.
Anerkjennelse på rett vis
Jeg tror at mitt impostor syndrome er et resultat av min årelange usikkerhet og skepsis til meg selv. Dessverre ble velmenende tilbakemeldinger en katalysator for hva jeg følte om meg selv. Jeg var ingenting mer enn historien min. Heldigvis innså jeg dette og begynte å holde foredrag som i større grad baserte seg på systemer og ikke meg som privatperson. Det hjalp på selvtilliten. Det er lettere for tilhørere å kritisere en påstand enn å stille spørsmål ved noens historie og jeg var intet unntak. De aller fleste ønsker seg annerkjennelse for ting de har utrettet og ikke situasjoner de havner i eller uforvarende blir utsatt for. Første gang noen stilte et kritisk spørsmål, jublet jeg innvendig. Endelig var jeg en likeverdig, endelig var jeg ikke en skjør porselenskopp som ikke tålte et lett dunk i siden.
Flink? Hvem? Jeg?
Jevnt over takler jeg ros ganske dårlig og tar meg selv i å pense samtalen over på noe annet hvis noen begir seg ut på det fæle prosjektet å gi meg et komplement. Det var nok et aspekt jeg fikk erfare på kaffeslabberaset. Folk var fornøyd og positiv til temaet og lovordene lot ikke vente på seg. Min respons var å innta en beskjemmet positur i form av en lukket kroppsholdning med armene i kors mens jeg desperat lette etter et hull i gulvet jeg kunne hoppe ned i. Hadde de derimot vært misfornøyd, hadde jeg fisket opp notatblokken, spisset både blyant og ører og lagret hver minste pustepause i min interne harddrive. På søvnløse netter har jeg et fint fora for selvrefleksjon hvor alt av negative tanker plukkes sirlig ut fra harddisken til jeg ligger med et tomt blikk mot et tilfeldig punkt i taket og trekker konklusjonen «Jeg er ikke god nok. Jeg er rett og slett udugelig». Komplementene vifter jeg bort som en bananflue om sommeren. Ingen skal anklage meg for å ikke dyrke min egen følelse av utilstrekkelighet.
Erkjennelsen
Ved slutten av kaffeslabberaset innså jeg virkelig hvor feil jeg hadde tatt. Verden er full av «bedragere», men få tør å snakke om det. Det er både trist og godt på samme tid å vite at det finnes mange mennesker som kjenner på dette og de aller færreste tør å snakke om det. De er jo tross alt «bedragere» som ikke kjenner en nevneverdig higen etter å avsløre seg selv. I min triste erkjennelse kjente jeg også på en lettelse over å ikke lenger være alene. Folk er virkelig ikke bare det du ser. De flotte menneskene jeg delte en kaffekopp med en sen tirsdag er intet unntak og jeg kjenner på en ærefrykt og en stor respekt for disse flotte «medbedragerne».
De gode tilbakemeldingene
Jeg har et glass med lapper stående i stuen min. Glasset er knust, limt sammen og bærer påskriften «kintsugi». Oppi dette glasset legger jeg fine tilbakemeldinger jeg får av mennesker rundt meg. Fine ord som jeg kan ta fram på en dårlig dag som ikke kan argumenteres mot nettopp fordi det ikke er mine egne ord. Sitater med gode ord som kanskje er litt lettere å ta til seg når jeg leser dem for femte gang. Tilbakemeldinger jeg glemmer fra gang til gang fordi de er positive og ikke bidrar til å dyrke mitt usunne selvbilde. Med tiden håper jeg å tro på dem.
Kintsugi
Kintsugi er en japansk filosofi som baserer seg på at man skal se verdien i objekter som er skadet eller tilsynelatende ødelagt. Hvis noe knuser, så reparerer man det ved å lime det sammen med en gullblanding. Det bygger på en tanke av at noe som er knust kan gjøres penere, bedre og mer unikt hvis du lapper det sammen igjen på rett måte.
Jeg liker den filosofien.
