Alt skal måles
Jeg ønsker meg et faglig jag, fremfor pengejaget som ofte preger hastighetens helsevesen. De økonomiske gevinstene ved å tilby god og målrettet behandling for psykiske lidelser er store. Dette er et paradoks, siden det gang på gang er beviselig at psykiske helsetjenester underfinansieres både i sykehus og i kommunene. Virkeligheten er at mange ikke får hjelp tidsnok eller lenge nok, og mange opplever også at hjelpen ikke hjelper.
Når det går for raskt
Mye av utviklingen med reduksjon av sengeplasser i døgntilbud i psykisk helsevern har vært riktig. Det er et ideal at personer med psykiske lidelser, rus- og avhengighetslidelser skal få et godt tilbud i kommunene og kunne være i stand til å bo hjemme eller i tilpassede og egnede boforhold. Men idealet er noe annet enn praksis. Det gis simpelthen ikke nok penger til verken lavterskeltilbud i kommunene eller til de etablerte helsetilbudene. Og for å ikke snakke om gode nok boforhold til mennesker i krise.
Utviklingen har gått for raskt uten at det har kommet nok penger til rådighet til å løse nye, flere og komplekse oppgaver. Konsekvensene påvirker muligheten til å gi god nok sosial- og helsetjenester til personer som trenger hjelp. Den onde sirkelen gjør at flere trenger innleggelse, og at det idag er altfor mange mennesker i fengsler med psykiske lidelser som ikke får hjelp.
I mitt virke som sykepleier og tillitsvalgt kommer budsjettjaget til syne under de mange harde prioriteringene som stadig gjøres, der effektivitet og budsjettbalanse triumfer faglige vurderinger. Ofte betyr dette omstilling og nedbygging av tilbud. Dette til tross for at Stortinget, gjennom blant annet Opptrappingsplanen for psykisk helse og rus, bestiller en styrking av psykisk helse og rus, så vel som prioritering til forebygging av psykiske plager.
Sykehus som en butikk med varehyller
Jeg tror vi famler i blinde. Vi organiserer helsetjenestene på har som mål at ting skal gå raskest mulig og koste minst. Måten vi organiserer sykehus på, som en butikk med varehyller som skal tømmes og fylles på, er ikke den beste måten. Ja, vi trenger støttefunksjoner og byråkrati også, men man kunne sendt mange av byråkratene i sykehusene på en lang ferie uten at en eneste pasient hadde merket det. Dilemma ligger i at alt skal måles. Da trengs det egne folk som skal måle og som skal lage lister over hvordan sykehuset skal driftes. Mye av det er bra, og mye av det er også nødvendig. For eksempel gjøres det arbeid knyttet til sykefravær, veiledning og undervisning av sykehusets ansatte, rådgivning til ledere om økonomi, juridiske spørsmål, pasientskadesaker og arbeidsmiljøsaker. Men er balansen mellom disse funksjonene og direkte klinisk arbeid optimal?
Mer tverrfaglig diskusjon om kvaliteten på behandlingen
Jeg er likevel glad for at jeg arbeider i et sykehus, der båndene mellom ledelse, tillitsvalgte og brukerrepresentanter er tett. Bare slik får faget og pasienten plass. Dette trenger sykehuset hjelp til. Uten pasienthistoriene og egne erfaringer fra gulvet, hadde jeg ikke klart å legge vekk hensynet til økonomi i de mange møtene jeg deltar i som tillitsvalgt. Det er lett å bli blind på behovet for å nå budsjettbalanse. På min arbeidsplass, som er Psykisk helsevern i Helse Bergen, er det etablerte samarbeidsforum mellom ledelse og brukerrepresentanter. Og det er krav om å ha pasientperspektivet og fagfolkene med i de fleste beslutninger. Jeg tror likevel ledelse, fagfolk og brukerrepresentanter i enda større grad kunne diskutert og samarbeidet for å sikre at helsevesenet setter pasienten, faget og kvaliteten i behandlingen først.
Nå er det ikke lenge til Sterkere Sammen 2024! Les mer om program og påmelding her
