Etter flere år som sykepleier i psykisk helsevern kjenner jeg en voksende bekymring for om jeg en dag vil skamme meg over det jeg har vært med på. Sammen med kollegaer nørder jeg ved å lese om nye behandlingsmetoder, om effekt, manglende effekt og bivirkninger av medisiner. Vi forsøker å forbedre praksis ved å arbeide recovery-orientert fra innleggelse til utskrivelse. Tar i større grad pasienten med i beslutningsprosesser. Vi har ansatte som er brukerrepresentanter og har endret en del i vår praksis knyttet til brukermedvirkning – vi vil virkelig det beste for pasientene våre. Men hva hvis hjelpen vi gir, faktisk ikke hjelper?
Tvang i Norge
Tvang er fortsatt utbredt i Norge, og praksisen varierer stort. Noen sykehus har fjernet reimer og beltesenger, mens andre sykehus har tilnærmet like eller større tall på antall tvangsvedtak som for 10 år siden. Norge har blant annet blitt kritisert av FNs torturkommisjon for bruken av tvang innen psykisk helse. Som tillitsvalgt er tvang ofte et tema som kommer opp i diskusjoner med kollegaer i ulike deler av landet. Da spesielt omkring konsekvensene av situasjoner som har endt i vedtak omtvangsmedisinering, skjerming, fastholding eller mekanisk tvang. Noen ganger får jeg en følelse av at disse tvangsvedtakene fattes til dels fordi man mangler fysiske fasiliteter til å gi pasienten ro og plass, at det mangler personell eller at personalet ikke har god nok kompetanse på eller tid til å bruke deeskalerende teknikker.
Etisk refleksjon, faglig veiledning og simuleringstrening
Selv om brukermedvirkning og recoveryorientert praksis har vært i vinden i flere tiår, har vi et stykke igjen før man har et psykisk helsevern hvor utøvelse av tvang er på et nivå som kun representerer en nødvendighet. Mange gir seg hen til systemet, uten å kunne motsette seg den tyngden vi fagfolk representerer. Psykiatere, psykologer og spesialsykepleiere – alle med gode intensjoner, men det er lett for at behandlingsmålene blir styrt av oss. Når man i tillegg utøver tvungen behandling, være seg i medisinering, ufrivillig innleggelse, skjerming, hyppige tilsyn uten å ha bedt om det og noen ganger også mekanisk tvang, er utgangspunktet for en medvirkende innleggelse i og for seg utfordrende. Recovery-orientert praksis kan ofte ende opp som faglig styrte prosesser, der premissene legges av behandlerne, ikke av pasientene selv. Jeg har tro på tre konkrete ting som kan bidra til å forebygge tvang; etisk refleksjon, faglig veiledning og simuleringstrening.
Møte med etiske dilemmaer
For sykepleiere og annet helsepersonell kan tvangsbruk være et stort etisk dilemma. Selv når tvang vurderes som nødvendig, kan det skape et paradoks der helsepersonell føler de beskytter pasienten, men samtidig risikerer å påføre skade. Bruk av tvangsmidler som medikamenter, skjerming og mekaniske tvangsmidler setter den etiske balansen på prøve. Etisk refleksjon burde i større grad vært utbredt i psykisk helsevern, og implementert som fast rutine. Refleksjonen burde også involvert brukerrepresentanter.
Som tillitsvalgt har jeg hørt mange eldre kollegaer savne faglig veiledning. Noen steder har man klart å fastsette dette inn i turnusen. Selv har jeg kun mottatt slik veiledning under kurs og videreutdanning, aldri som ansatt sykepleier. Systematisk faglig veiledning bør være obligatorisk for alle som jobber med pasienter og pårørende.
Etisk refleksjon og faglig veiledning kan bidra til at man i større grad er i stand til å utøve sin rolle som hjelper og omsorgsgiver, i situasjoner hvor profesjonaliteten utfordres. Samtidig kan slik refleksjon forebygge moralskt stress, ved at man får snakket ut om utfordrende situasjoner som kan skje eller har skjedd.
Ferdighetstrening må utvikles og styrkes
Ferdighetstrening med simulering har vist seg å fungere som en brobygger mellom teori og praksis (1) hvor både studenter og ansatte kan tilegne seg kunnskap i å håndtere situasjoner som ikke kan læres gjennom en lærerbok. Metoden er god for å øve seg på å håndtere situasjoner for å forebygge bruk av tvang. Selv har jeg erfart at simulering som metode også kan bidra til økt refleksjon, bedre samarbeid og økt grad av trygghet i møte med aggresjonsproblematikk.
Dersom man klarer å implementere etisk refleksjon, faglig veiledning og simuleringstrening som en fast ordning hvor også brukerrepresentanter deltar, tror jeg at vi i større grad kan forebygge bruken av tvang. Selvsagt må man også se på tiltak knyttet til kompetanse, involvering av pårørende og ledelse for å nevne noe. Men disse tre tiltakene vil være enkle å få inn i hverdagen til de som arbeider på gulvet.
Leni Brunborg er spesialsykepleier i psykisk helse og rus, hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund, og vår gjesteskribent i høst. Hun er også lokal faggruppeleder i NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (sPoR). Vi er veldig glad for å ha henne som gjesteskribent denne høsten! Hennes forrige innlegg kan du lese her.
