Samfunnet står overfor omfattende endringer i helsesystemet, både innen somatisk helse og innen rus og psykisk helse. En tydelig trend er at liggetiden i spesialisthelsetjenesten reduseres for stadig flere pasientgrupper. Samtidig ser vi at kommunene, som nå må ta imot mennesker med stadig mer komplekse behov, ikke er tilstrekkelig forberedt eller bemannet for denne utviklingen. Ifølge Helsepersonellkommisjonen vil vi dessuten stå overfor betydelig mangel på helsepersonell i fremtiden. Dette øker presset på kommunene, som nå står i fare for å måtte møte pasienter med større utfordringer før de er rigget til å håndtere dem.
Nå er en konsekvens at anbudsprosessen innen TSB har ført til nedleggelse av fjorten behandlingsinstitusjoner i Helse Sør-Øst. Helsedirektoratet begrunner endringene med at de ønsker å «satse på kvalitet» – men hva innebærer egentlig «kvalitet» i rusbehandling? Har brukerne selv eller brukerorganisasjonene blitt hørt i denne prosessen?
Hvordan er brukerrepresentanter involvert i utformingen av anbudskriteriene, og på hvilket tidspunkt i prosessen kommer de inn? Er det etter at beslutninger er tatt?
Erfaringssentrum hører om dagen triste historier om konsekvensene av dette. Vi vet at behandling alene ikke er tilstrekkelig innenfor rus og psykiatri fordi mennesker ikke bare er «syke» eller «friske». Mange har behov for omfattende oppfølging i etterkant av behandlingen for å kunne oppleve god livskvalitet og en meningsfull hverdag.
Riktig bruk av brukerorganisasjoner og brukerrepresentanter kan være en nøkkel til god kvalitet i behandlingsforløp. Erfaringskonsulenter, som har personlig kjennskap til systemet og behovene, fungerer som brobyggere og kan være en uvurderlig støtte for å hjelpe mennesker tilbake til et godt liv. Men er denne kompetansen tilstrekkelig integrert i anbudsprosessen og i helsevesenet for øvrig?
Hvordan kan vi sikre at kvalitetsbegrepet faktisk reflekterer brukernes behov?
