På medisinrommet der jeg jobber, doserer vi medisiner mot symptomene på en rekke ulike diagnoser. Mange pasienter jeg har vært sykepleier for, har fått medisiner av meg, som jeg selv ikke hadde ønsket å ta. Bruken av medikamenter i behandlingen av alvorlige psykiske lidelser har lenge vært og er fortsatt en sentral del av behandlingen i psykisk helsevern. Erfaringer og forskning viser imidlertid at vi ofte benytter for mye medikamenter, noe som kan føre til betydelige bivirkninger. Et hovedmål er at pasienten skal bli bedre med medikamentet, enn uten.
Som sykepleier og øvrig helsepersonell skal vi være opptatte av hva som gir effekt fra dokumentert kunnskap, så vel som å være opptatt av hva pasienten har med seg av erfaringer i bruk av legemidler mot sin sykdom. Noen har opplevd så mye bivirkninger at skepsisen til å benytte legemidler er stor, andre ønsker mer legemidler enn det som er nødvendig og noen tar i mot legemidler de får uten å stille spørsmål. God dialog rundt legemidler er viktig. Forskning viser jo faktisk at effekten av legemidler er større, der pasientene selv er med på å planlegge sin behandling. Dette tror jeg vi må være enda flinkere til å tilrettelegge for.
Uheldige bivirkninger
En del av bivirkningene er knyttet til at man bruker flere ulike medikamenter, hvor pasienter med psykiske lidelser ofte også får medisiner mot smerter, uro (hva er egentlig det?), søvnvansker, høyt blodtrykk og for å fremme fordøyelsen. Mange av pasientene som har vært innlagt ved min avdeling, har hatt en høyere forekomst av somatiske lidelser, slik som diabetes eller hjerte-og karlidelser. I tillegg bruker mange av pasientene rusmidler. Denne kompleksiteten øker risikoen for et stort forbruk av ulike legemidler, som kan føre til bivirkninger og terapisvikt. I tillegg må vi huske at medikamentell behandling er en del av årsaksbildet til at pasienter med alvorlige psykiske lidelser har en lavere forventet levetid enn resten av befolkningen. Fokus på bivirkninger og oppfølging over tid må sikres.
En gang møtte jeg en ung mann som stort sett var sint, og pleiepersonalet og behandlere opplevde han som vanskelig å komme i relasjon med. Han fikk medisiner mot psykotiske symptomer. Etter noen turer i lag, spurte jeg som ung og uerfaren sykepleier om han opplevde noen bivirkninger av medisinene han fikk.
Han ville ikke svare meg. Jeg forklarte at en del medisiner hadde mange bivirkninger som ikke var så ålreit, og nevnte blant annet nedsatt seksuell funksjon. Noen dager senere ble jeg tilkalt når den unge mannen var sint, han hadde krevd å få snakke med meg. Personalet var usikker på hva som var rett, men det ble besluttet at jeg kunne ha en samtale med han på stuen. Han spurte så “hva er det i disse medisinene som påvirker seksualiteten, jeg er så luta lei”. At den unge mannen ikke klarte å fungere seksuelt gjorde livet skikkelig kjipt og det ble satt i gang tiltak for å endre medisinene.
Sykepleierne har et viktig ansvar
Medikamenter i behandling for psykiske lidelser, kan være essensielle i enkelte situasjoner, men de bør alltid følges opp systematisk og tverrfaglig. Bivirkningene kan jo faktisk gjøre vondt verre for mange. Her undrer jeg på om vi gjør en god nok jobb. Det er flere ting som gjør at jeg undrer. Forløpene er korte og for mange oppleves de fragmenterte med ulike behandlere og pleiepersonell, dette hindrer god dialog og kan også hindre medvirkning. I tillegg har pleiegruppen svært ulik kunnskap om hvordan legemidler virker i kroppen og påvirkes av andre medikamenter. Her har sykepleierne et viktig ansvar, som jeg av og til lurer på om vi som yrkesgruppe forvalter godt nok. Kanskje spesielt i situasjoner der pasienten blir innlagt i somatiske helsetjenester med skader, hjertelidelser eller kreft.
En annen ting er hvordan fasilitetene er for pasienter innlagt i psykisk helsevern. Er det trangt om plassen, bruk av korridorsenger, dårlig bemanning og et snevert aktivitetstilbud? Da blir man ikke frisk uansett hvor gode medisiner vi tilbyr. Klisjeen om at alt henger sammen med alt, gjelder i stor grad i psykisk helsevern. Så hvordan kan vi egentlig bidra til at den rette medisinen tilbys og at personen får komme frem for pasienten?
Leni Brunborg er spesialsykepleier i psykisk helse og rus, hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund, og vår gjesteskribent i høst. Hun er også lokal faggruppeleder i NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (sPoR). Vi er veldig glad for å ha henne som gjesteskribent denne høsten! Hennes forrige innlegg kan du lese her.
